En laaang dag. Mange timer på setet.
Opp og ned. Tilsammen 1500 høydemeter.
Mye kjas og mas med veivalg før vi kom opp i fjellene ved grensen Tyskland-Tsjekkia. Da var vi i et flott turområde i vakker natur og med nydelige små landsbyer. Bakkene opp var fryktelig bratte og kom seint på ettermiddagen. Spørsmål som “hvorfor i all verden gjør vi dette”, ble hengende ubesvart. Før dagens mål gikk det like bratt nedover. Fort. Veldig fort!
Tsjekkerne kjører villt. Bånn gass forbi oss uten å bry seg om motgående trafikk. Såpass farlig at vi ikke vil fortelle det til våre kvinner og barn. Ikke med ett ord! Heldigvis går ruta vår, etter “Bike Map”, for det meste på mindre veier, men av og til må vi ut i galskapen
Folk smiler ikke til oss. Vi må hyle “hallo” for å få en grimase i retur. Skjønner ikke det! Vi BØR jo være noe å le av. I alle fall smile litt. Til gamle, halvgale menn. Men vi hadde et unntak. I bakeriet til lunsj møtte vi smil og varme- meget hyggelig dame!
Vi kjører gjennom triste, temmelig rustne områder, men også idylliske og sjarmerende steder. Tidligere øst-tyske områder gir et -50-talls inntrykk, mens småbyene i fjellene i grenseonrådene er tydeligvis modernisert og fremstår som idylliske turiststeder. Og blomster liker de her. Masse blomster ser vi. Av og til.
Nå på et -60 talls hotell på landsbygda i Tsjekkia. Rustent! Dusj ig WC lengst borte i gangen et sted. Men det tsjekiske øl holder mål. Godt!🍺🍺
Lars Erik
